Smerteterskel og det å ledes til riktige avgjørelser

Hvordan tar man en stor avgjørelse i livet? Skal man gjøre det som en flukt eller demonstrasjon, eller skal det kjennes rolig? Kan det kjennes ut som om det egentlig allerede har skjedd og avgjørelsen er tatt før du skriver den avskjeden og leverer den?

Jeg tror det er flere måter å gjennomføre store livsendringer, og jeg tror at hvis vi venter for lenge så vil det tvinge seg frem. Enten raskt og brutalt hvis man ikke er bevisst behovet for endring i det hele tatt, eller kanskje litt seigere slik som jeg opplevde det. 

Dette er en tekst om hvordan jeg ble kjent med egen smerte. Hva som var min siste dråpe i utbrentbegeret, og jeg sier dråpe for det har så klart vært mye som ledet meg frem til det stedet jeg var i mai 24. Det er også en tekst om det å være åpen nok til å si ja takk begge deler når det kommer til skolemedisin og det naturlige (eller alternative som det kalles).

Smerteterskel

“Jeg har veldig høy smerteterskel skjønner du”, sa jeg litt stolt til kiropraktoren som var sjokkert over hvor heftig triggerpunktbehandling jeg aksepterte uten å stoppe henne. Eller da jeg pustet meg gjennom 2 x 5 timer tatoveringstid, 2 dager på rad. Da hun begynte å skyggelegge på samme område som ble tatovert dagen før så ble det rimelig interessant, må jeg innrømme, men ikke søren om jeg skulle ha noe pause! 

Denne glødende og utstrålende smerten kan egentlig minne om den smerten jeg oppdaget i nedre del av magen i fjor sommer. Jeg sier oppdaget fordi jeg vet at den har vært der lenge før det. Jeg har vært klar over det, men du vet “høy smerteterskel”. 

Nå har jeg innsett at jeg har ikke høy smerteterskel, for smertene er jo der, jeg har hatt en høy smertetoleranse. Forskjellen her er at hvis det skulle mye til før det var en smerte der så hadde det jo ikke påvirket meg, men det å ha en høy toleranse før man sier stopp betyr at smerten er jo der. Det er bare det at man kan bli ganske god på å leve med den. Jeg har vært litt stolt av det. Følt at det er en styrke. Nå synes jeg det er litt trist, det er ikke et bare tegn på styrke, det er et tegn på at du er altfor dårlig til å ta hensyn til deg selv. Du blokkerer sannsynligvis også de gode tingene i livet like godt som smertene blokkeres. Vi skal kjenne. Føle. Være bevisst på hva kroppen sier til oss. Det er derfor vi har smerte, det er en beskjed. Enten om behov for en rask endring (her var det varmt). Eller behov for justering av hele hverdagslivet, vaner du har og hva du eksponeres for over tid. 

Det å tolerere smerte er en ganske energikrevende praksis, som jeg tror passer bedre i isolert form enn at det er en del av dagliglivet. Jeg har alltid vært veldig sensitiv for alt utenfor, og har blokkert det etter beste evne. Det viser seg at for å ha kontroll har jeg blitt god på å undertrykke det som kommer innenfra også. 

Vi har lett for å skylde på ting utenfor oss selv. Jeg har blitt mer og mer bevisst på dette gjennom min spirituelle oppvåkning, tatt meg selv i å være en større del av problemet jeg opplever enn jeg først ville se. Likevel er det alltid noe nytt å oppdage i en selv som viser seg å ha bidratt til utfordringer i relasjoner, arbeidsliv og hverdagen. Ting i meg selv som gjør at alt blir mer krevende enn det tilsynelatende er for andre. At min høye smertetoleranse faktisk har bidratt til å ødelegge for meg var en aha-opplevelse som kom relativt sent. 

Da jeg innså av det var jeg som hadde en stor torn i poten.

Så lå jeg her da. Sykemeldt for andre måned på rad, endelig klart å lande skikkelig. Mestret kunsten å hvile. Jeg begynte å merke noen glimt av mer energi, kjenne forskjell på stressmodus på og av. Ble kjent med at jeg faktisk hadde vært i konstant stress, at dette var min normale modus. Hele tiden i fight or flightmodus, lett trigget av andre og lite tolerant for lyd, lys, andres lavfrekvente utstråling (mer om sånt i en annen blogg). Nå hadde jeg havnet i frys. Utbrent. Lå flatt ut på sofaen uten å orke noe, samtidig uten å egentlig hvile. Så rart!

Hvilen kom etterhvert, og sammen med evnen til å hvile ble jeg enda mer bevisst på smertene i nedre del av magen. Hadde de alltid vært sånn? Brennende og utstrålende. Like sviende og intens som når man brenner seg skikkelig på brennesle, bare innenfra. Ganske forstyrrende egentlig, men det går sikkert over når jeg blir bedre tenkte jeg. Jeg var klar over at jeg hadde noe trøbbel der, hadde allerede vært hos gynekolog som foreslo å sette meg på en medisin som slenger meg rett i overgangsalderen. Nesten som en kjemisk kastrering for damer. Nei takk. Hold disse medisinene langt unna!

Selv om jeg kjente livmora, adenomyosen som jeg hadde fått diagnose på, som også strålte ut i rygg og generelt gjorde det vanskelig å stable meg selv riktig, så ville jeg gjerne komme meg i gang igjen. Jeg tror at alt kroppen gjør er et resultat av livet vi lever, maten vi spiser, tankene vi tenker. Sykdommer kommer når vi ikke følger den beste veien for oss i livet, når vi undertrykker sinne og holder fast i traumer. Disse smertene, denne tilstanden, ville jeg til livs ved å jobbe med meg selv. Utfordringen var at jo mer jeg kom i kontakt med meg selv, jo vondere gjorde det. Eller rettere sagt, jo mer kjente jeg hvor forbanna vondt jeg egentlig hadde hatt de siste årene. Jeg begynte å forstå at smertene hadde ligget der og gjort at all annen påvirkning ble overveldende for meg, dette var en stor del av hvorfor jeg mistrives på jobb. Jeg gikk med en torn i poten som jeg ikke var bevisst på. 

Hvis jeg forholdt meg rolig, var lite “på beina”, så føltes det bra. Og jeg begynte å føle at tiltakslyst og energi kom. Hodet føltes ikke så avskrudd og tungt. Yess, bare å få gjort litt her da! Smertene kom ganske kjapt, men jeg klarte å fortsette. Lar meg ikke stoppe. Litt amper og usosial ble jeg, men nå hadde jeg jo hvilt i flere måneder! Og så kom hjernetåka, den ubeskrivelige trøttheten som ikke var søvnbehov, bare shutdown. Siden jeg var sykemeldt kunne jeg heldigvis lytte og legge meg nedpå, men før dette så var det her jeg virkelig fant det krevende å være på jobb blant mange mennesker og ingen steder å få hvilt de vonde områdene. 

Det tok litt tid, men lang historie kort: Jeg begynte å se at min utmattelse var en siste løsning for kroppen min når jeg overså smertene for lenge. Smertene som egentlig sa at nå må du ta deg en hvil. Sånne hviler har jeg ikke tatt meg tid til tidligere, “må bare bli ferdig med dette”. Høres det kjent ut? Og viten om at hvis jeg setter meg ned (de aktiverende stresshormonene dabber litt av) så kommer jeg meg aldri i gang igjen. 

Det jeg har lært nå er at det er fordi jeg var for sliten til å gjøre noe i utgangspunktet. Pauser som utsettes blir ekstremt lange fordi du kun går på stresshormoner som brennstoff. 

Denne responsen i kroppen er til for kriser, men mange av oss lever i denne modusen. En modus hvor smerter dempes, immunforsvar dempes, all form for forebyggende vedlikehold dempes. Dette kan gå en stund, men til slutt er det stopp. Det eneste kroppen har igjen for å holde oss i live er frys. Finn et trygt sted, og bare bli der og håp at faren går over. 

Jeg trodde jeg hadde dårlig energi i huset mitt. For jeg ble alltid så tung og sliten når jeg kom hjem. Nå vet jeg at det er fordi jeg kom til den trygge hulen min, kroppen kunne velge frys fremfor fight or flight. Likevel var systemet såpass aktivt at jeg ikke kjente smertene før jeg hadde ligget i frys i 2 måneder. 

Jeg hadde så lyst til å komme i gang med noe igjen, enten jobbe med den spirituelle businessen eller komme tilbake til prosessoperatørjobben. En liten del av meg ville ha det til at jeg bare kunne hvile meg litt og så kunne jeg sette i gang med begge deler. Eller kanskje jeg skulle begynne som hestemassør? Hvilke jobber kan jeg gjøre i dag? Svaret var ingen.

Jeg hadde ikke kapasitet til mer enn 2-3 timers lett aktivitet om dagen, og ble jeg litt for ivrig så straffet det seg og jeg ble liggende rett ut en dag eller to etterpå. 

Og så jeg som optimistisk tenkte at yess, nå skal det plukkes masse sopp i år med alt det regnet og så mye “fri”. Så feil jeg tok. Det ble faktisk færre og kortere soppturer enn året før når jeg jobbet fullt. Ikke engang de tingene som ga meg maks lykkefølelse, motivasjon og glede hadde jeg overskudd til. 

Og smertene, de ble mer og mer intense. Jeg forsøkte healing, det hadde hjulpet litt før, men ikke nå. Det var smertene som stoppet meg rett og slett, når jeg først begynte å akseptere at de var der så ble de så dominerende i hverdagen at jeg innså at nå må jeg bite i det sure farmakologiske eplet. Så jeg valgte å gå for medisinen jeg var tilbudt. Jeg er sjeldent emosjonell og gråter sjeldent, men når jeg bestemte meg for å forsøke dette en periode så ble kroppen min så lettet at tårene bare veltet ut. Først da innså jeg hvor mye jeg trengte denne pausen.

Jeg begynte på medisinen og alt ble verre, jeg fikk bivirkninger i tillegg til at smertene ble mer intense. Det eneste som bedret seg var kreftmarkøren som jeg hadde hatt høye verdier på. Denne kan også bli høy av at det er inflammasjon i buken, og det var tilfellet her. Så gynekologen var fornøyd, medisinen fungerte. Jeg hadde jo like vondt, så jeg valgte å få healing igjen, og så begynte ting å falle på plass. Healingen hjalp kroppen ut av inflammasjonen og medisinen jeg fikk hindret at det blusset opp, jeg fikk resept på en liten ekstra dose med hormoner som gjorde at bivirkningene ble godt redusert. 

Gradvis kom energien tilbake, min spirituelle sti lokket mer og mer på meg, og jeg følte meg faktisk såpass bra at jeg tenkte nå prøver jeg meg tilbake i fabrikkjobben. Jeg avtalte med legen at jeg skulle gå ned til 50 % sykemelding uken etter. 

Allerede den kvelden begynte det å bli vanskelig å sove. En kraftig uro kom over meg. Det føltes som om jeg ble tvunget til å være intim med noen jeg ikke ville være det med. Altså sånn kjentes det ut i hele kroppen min. Jeg hadde en god prat med ei som forsto min situasjon og som sa at “Du har jo et valg, du kan ringe legen på mandag og bli 100 % sykemeldt igjen”. Den lille følelsen av kontroll ga meg litt ro, og ubehaget avtok. 

Dagen for første dag på jobb nærmet seg. Og så kom bekkensmertene tilbake. Denne gangen var det ikke vondt i livmorområdet, men kun bak i bekkenleddet og strålinger nedover hofter og lår. Alt glødet, helt uten fysisk anstrengelse i forkant.  Samtidig som jeg ble veldig frustrert ble jeg også fascinert. Jeg har alltid trodd at stress setter seg i skuldre og nakke, men her hadde jeg altså manifestert stressymptomer i bekkenet og nedre del av rygg. Det ble verre og verre frem mot første dag tilbake på jobb. Dagen gikk egentlig greit, jeg gikk med en lærling som jeg fikk være eksperten til. Min favorittrolle (ja jeg har lært meg å omfavne det fremfor å skamme meg)! Det ble så klart for meg hva som er hva. Selve yrket er jeg god i og kan trives med, men stedet og rammene rundt var jeg totalt ferdig med. Neste dag lå jeg hele dagen med intense smerter, og når det var tid for et formiddagskift til så tvang jeg meg på jobb fordi jeg følte det var så teit å ikke stille når jeg hadde sagt jeg skulle jobbe. Heldigvis var dette en rolig dag for jeg hadde ikke mange skrittene i meg.

Det ble dønn klart at min egen sannhetsmaskin, kroppen min, viste meg at dette er bare ikke riktig. Skulle jeg kommet meg tilbake til denne jobben hadde jeg måttet vente langt mer enn de nærmere 6 mnd jeg hadde vært hjemme. Det var rett og slett ikke verdt det når jeg kjente på en langt mer åpen vei inn mot det å starte egen bedrift. 

Selv om programmeringen min, den såkalte fornuften min, gjerne ville ha en ny “fast og trygg jobb” å gå til, så måtte jeg rett og slett ta et valg. 

Jeg gikk så lenge med dette at jeg faktisk ikke følte på ubehag eller frykt, det var bare en lettelse å ta avgjørelsen. 

Som gynekologen sa; “Nå går du på denne medisinen, og du får en sårt tiltrengt pause”. Så nå har jeg rett og slett tatt en liten pause fra hormonsvingninger, adenomyose og endometriosesmerter og inflammasjon i hele bekkenområdet. Målet mitt er å kunne stoppe med denne medisinen fordi jeg tror at en mindre stressende og mindre inflammasjonsfremmende livsstil kan hjelpe på disse utfordringene. Jeg tror at når jeg skaper det jeg skal skape så vil blokkeringene her frigjøres. Jeg trengte bare en liten pause, og da var faktisk skolemedisinen grei å ha. Jeg vil ikke skrive navnet på medisinene jeg har fått her, men skriv en mail til meg hvis du vil vite mer om dette.

Jeg starter i januar et kurs om det å finne tilbake til evnen å roe ned, faktisk hvile, og bli kjent med seg selv igjen. Hvis du vil lære om dette så er det bare å ta kontakt for info om kurset, eller gå inn på linken under: https://www.detspirituelleskapet.no/meditasjonogindrero