En bekreftende opplevelse

Før jeg lærte meg begrep som empat og klarviten anså jeg meg selv som bare sær, introvert og menneskesky. Jeg følte meg ofte overveldet av å være blant mange mennesker, ofte kunne piggene komme ut bare jeg var i selskap med ett eller to mennesker. Jeg visste ikke at jeg leste og tok inn energi hele tiden, og at "piggene" var mitt forsvar fra å ta inn for mye av dette.

Denne hendelsen skjedde noen år før jeg første gang hørte begrepet empat. Jeg var den gangen, i 2008 mener jeg det var, bare en som følte at jeg senset og visste mye mer enn andre lot til å legge merke til. Jeg holdt dette for meg selv, jeg hadde liksom ingen konkrete bevis. Jeg hadde ingen ord for det, visste ikke den gangen at jeg i tillegg til å være empat også allerede da var ganske åpen i evnen klarviten. Jeg trodde jeg bare var litt klokere enn alderen min skulle tilsi.

Så, hva er en empat? Det er så klart en helt egen blogpost som vil komme en dag, men her er en rask forklaring sånn at jeg trygt kan bruke ordet videre uten å miste deg på veien.

En empat er en person som er høyt sensitiv, merker og leser andres følelser lett. Forskjellen på å kun ha denne sensitiviteten og det å være empat er at en empat gjerne “tar på seg” disse følelsene. De kommer helt inn, og den ubevisste empaten vil hele tiden forsøke å gjøre så andre har det bra, ofte på bekostning av en selv. Jeg har sett noen illustrasjoner hvor du ser empaten dra til seg alt det mørke som andre bærer på, sånn at de kan gå glade og lettet videre mens empaten får det tyngre og tyngre, mørkere og mørkere. 

En bevisst empat kan bruke dette som en styrke, som et talent. En bevisst empat med de riktige verktøyene kan unngå at alt kommer inn i energifeltet, inn i egen fysiske og emosjonelle kropp. Samtidig som de også kan hjelpe de som trenger det.

En ubevisst empat vil enten bli helt overveldet av all omsorgen de forsøker å gi, eller bli som jeg har vært store deler av livet. Folkesky, skarp og hissig mot alt som trigger systemet mitt. 

Spesielt i settinger hvor jeg føler meg trygg til å la piggene vises. I mer ukjente settinger ville jeg bare gjemme meg, på en måte flykte fra energiene selv om jeg fysisk ble værende. Så det er empati i overdrive, ikke bare forstår man, men man forsøker ubevisst å løse eller ta på seg andres ubehag og spesielt negative emosjoner. 

Nok “teori”, la oss komme til historien. 

Jeg var på et 3 uker langt hestekurs. Trodde jeg. En mann som skrev boken "Danse med hester" holdt retreat på en øy i Danmark. Takk til min tidligere jobb offshore som ga rom økonomisk og tidsmessig til å bli med på et sånt kurs i såpass ung alder. De fleste andre var i 40-50 årene. Jeg var her for å lære meg å bli et bedre hestemenneske, da metoder som de fleste bruker, gjerne motivert av å gjøre det godt i konkurranser, aldri har føltes riktig. Likevel var det den eneste måten jeg hadde lært å forholde meg til hest. Så jeg var veldig sulten på å lære meg hvordan denne mannen tilsynelatende kunne trylle hestene til å være fortrolig med ham nesten bare ved at han står der og gjør “ingenting”.

Det var lite arbeid med hest disse ukene, og masse arbeid med oss. Jeg fikk mitt ego dempet mange ganger, og jeg fikk masse lærdom. Blant annet innen temaet han kalte Spiritual Awareness så fikk jeg noen aha-opplevelser omkring spirituelle tekster og det å lese mellom linjene eller tolke læresetninger på en annen måte enn bare det bokstavelige som vi er programmert til å gjøre. Det var nok her jeg forsto at Gud/Universet ikke er det samme som kirken, og at Universet har helt andre regler enn det kirken forteller oss. Jeg fikk også aha-opplevelser om hestens rolle i vår utvikling og lærte mye om hvor mye trening vi egentlig trenger før vi er klare for å trene en hest. 

Jeg var altså her, på en liten øy i Danmark og var på kurs og ble kjent med mennesker fra hele verden. Jeg lengtet veldig etter å bli sett, anerkjent for den jeg var, men ærlig talt så var det ikke så veldig mange som la merke til meg. Som sagt, mitt ego kunne egentlig bare gå og legge seg. Sånn jeg fungerte på den tiden så turte jeg ikke vise så mye av det som bor i meg, jeg håpet at noen på magisk vis skulle se det og be meg ta det frem. Sånn fungerer det jo ikke! Likevel var det en klok australsk dame som så meg. Og som ga meg noen innsikter og støtte som gjorde at jeg vokste og forsto meg selv bedre og følte meg litt sett likevel.

Vi jobbet sammen i par en dag. Vi skulle føre hverandre rundt, på en måte som om en var hest og en annen rytter. “Hesten” hadde øynene igjen og skulle gå dit hen følte at rytteren styrte. Rytter hadde som oppgave å passe godt på at hesten hadde god grunn til å gi fra seg kontrollen, altså unngå snubling, skade osv, og etterstrebe å gi så milde signaler som mulig hele tiden. Vi fjasa rundt på et jorde der. Må ha sett ganske teit ut. Kanskje høres merkelig ut når jeg bare forteller om det også, men det ga veldig mening og mange ahaopplevelser underveis. Det som virkelig satt seg hos meg var det min australske venninne fortalte etter at jeg hadde vært “hest”. Hun sa at jeg rygget bakover hver gang hun hadde sin energi rettet mot meg, altså at hun sto ansikt til ansikt mot meg. Jeg hadde jo øynene igjen så jeg visste ikke om hun hadde en skulder mot meg eller om hun pekte sin energi rett mot meg. 

Hun opplevde det fascinerende så hun hadde testet det noen ganger, og jeg merket hennes energi hver gang uten at jeg var bevisst på at jeg viket unna. Hadde jeg hatt kontakt med henne i dag skulle jeg sjekket om hun er en Prosjektor (human design), prosjektorer har nemlig en ganske penetrerende aura/utstråling som jeg med åpen aura lett merker.

Som nybegynneren jeg var innen energiarbeid, og fremdeles meget egostyrt, så syntes jeg dette var veldig kult! Tenk at jeg er så sensitiv da. Magiske meg! 

Og så kom neste aha-opplevelse som ga meg forståelsen av hva det vil si å være så sensitiv. Jeg forsto endelig hvorfor jeg følte meg overveldet og uvel i større forsamlinger. Jeg skulle få oppleve å få min personlige sfære så invadert at jeg fikk fysiske smerter.

Vi hadde teori igjen, og jeg som var på en dannelsesreise hadde bestemt meg for å sitte helt foran selv om jeg synes det er meget ubehagelig å ha mange sittende bak meg. Jeg følte det var fordi jeg ikke ville bli sett/observert. Jeg vet nå at det så klart er fordi jeg blir sittende i en voldsom energistrøm som jeg da ikke hadde noe forsvar mot. Uansett. Jeg sitter der, særdeles fornøyd med meg selv for å bryte en barriere. 

Så kommer det eneste paret på kurset og setter seg på min høyre side. De virker litt ampre, men jeg tenker ikke så mye på det. Undervisningen begynner og jeg kjenner at min høyre skulder begynner å verke. Det verker mer og mer. Jeg prøver å bevege litt på meg, tøye og strekke, men smerten vedvarer og blir mer intens. 

Jeg husker ikke om jeg etter hvert forsto at smerten ikke var min, eller om jeg bare instinktivt reiste meg for å sette meg et annet sted, men brått måtte jeg bare finne en annen plass å sitte. Jeg så det var ledig ved siden av min australske venninne, og satte meg bakerst med henne. Skuldersmerten avtok raskt. Hun lo litt når jeg satt meg og sa: “Jeg lurte på hvor lenge du kom til å holde ut, se hva som skjer der fremme nå”. Hun hadde sett meg vri meg og forsøke å finne en komfortabel stilling, og fra der hun satt så var det nok også tydelig å se kjemien mellom ekteparet på min høyre side.

Jeg kikket frem på stolen jeg hadde sittet, damen som satt på min høyre side satt vannflasken sin på setet jeg hadde okkupert. Og hun lente seg over mer og mer, etter bare et par minutter flyttet hun seg over på stolen jeg hadde sittet på, og lot mannen sin sitte alene igjen på enden av raden. 

Når pausen var over så proklamerte kursholderen at det hadde vært litt dårlig stemning og kritikk mot hans filosofi og lære. Han sa at han ikke holdt kurs for å forsvare seg selv, og at det var såpass misnøye hos de som hadde kritisert ham at han mente det var best for energien i gruppa at de to som ikke resonnerte med det han snakket om forlot kurset med umiddelbar virkning. Hvem var det han kastet ut? Jo, det var paret jeg hadde sittet ved siden av. Jeg tipper det var en uenighet mellom dem også og at bare en av dem var kritisk til det vi ble fortalt av kursholderen. 

Jeg var så utrolig fascinert! Så mye falt på plass med tanke på hvordan jeg følte det blant andre mennesker. Hva og hvorfor tok fremdeles noen år å forstå. Den beste måten å beskytte meg på lærte jeg heller ikke før flere år senere, men jeg hadde fått en meget visuell bekreftelse på at min høysensitivitet er ekte! Jeg gikk inn i en periode hvor jeg visste at jeg var meget sensitiv, begynte å stole litt mer på det jeg fikk inn av informasjon, men følte meg som et offer som ble angrepet energetisk fra alle kanter. 

Følg med videre på denne bloggen for å lese om min ferd mot å forstå meg selv og Universet bedre.

Foto i denne bloggen: Renate Skeie